Mitt hjärta blöder

"Blir blind när alla lampor lyser

Mm, det här är värt att dö för

Jag tror mitt hjärta blöder"

Jeg har dummet meg ut. Igjen. 

Jeg er forelsket. Skikkelig, skikkelig stupforelsket. Han er for gammel, jeg er for bipolar og altfor redd for slikt, så jeg sa det aldri kunne skje. Rett ut. Jeg har tilbrakt hele dagen med ordentlig vondt i brystet, apati og en stor klump i halsen som ikke vil bort. Hvis jeg bare hadde vært litt eldre, litt mer stabil og ikke så redd, så kanskje. 

"Men du er bare barnet. Det går over", sa han jeg lente meg til. Men det hjelper ikke, gjør det vel? Det er like vondt nå selv om det nok går over. Jeg er like knust nå uansett. Det endres ikke ved å omtale meg som bare barnet eller fortelle meg at det går over. Jeg hater det, hater å bli omtalt som en unge og å ikke tas alvorlig fordi jeg er ung. 

Det gjør like vondt. Jeg hater meg og psykdommen min, hater fortiden min, hater aldersforskjell og hater menn. Hvorfor er jeg så redd? Livredd for å bli en dårlig erfaring, livredd for å såre eller bety noe. Bare tanken på å bety noe ordentlig gjør vondt. Betyr man noe, så kan man såre. Jeg vil ikke såre. Jeg vil ikke bety noe, det er for skummelt. Man får så mye makt over et menneske. Spesielt i et forhold. Hvis jeg ikke klarer å være stabil nok til å fungere ordentlig sånn som det er fra før av, hvordan skal jeg klare å være en god kjæreste? 

Jeg er så redd. Og så utrolig, utrolig knust.

Er det dette de kaller hjertesorg?